University of Virginia Library

Search this document 
The Story of England

by Robert Manning of Brunne, A.D. 1338. Edited from mss. at Lambeth Palace and the Inner Temple, by Frederick J. Furnivall

collapse section
collapse section
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
De obsidione Bruti per Regem Grecorum.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

De obsidione Bruti per Regem Grecorum.

Þe sege was hard to þeym wyþynne,
& þey wyþoute myghte nought wynne,
Ne nought ne schold, of ful fer longe,

38

Ȝyf hit ne were for honger stronge;
Þe faute þey dredde comynge byforn,
Þe host was mykel, & lite had corn;
Þey asked Brutes of conseill,
What þey schold do for more vitail:
“Conseile vs er hit be goon,
“Hit ys to late whan we haue non,
“Whan we haue nough[t] vs to fede,
“Þe castel most we ȝelde nede.”
Þus þey seide, þe men were wyse,
& Brutus byþoughte hym of queintise:
Queyntise bihouede hym nedly þenke,
Þat his enemy schold waite a blenk;
& mykel peril byhoues hym haue,
Þat auntres hym his frend to saue.
Brutus had yn his prison
Antygon & Anacleton;
Brutes tok hym by þe top,
& seide, “Hedles schal þou hop!
“Bot þou do als y þe seye,
“Of myn hand[e] schalt þou deye,
“Boþe þe kynges broþer and þou;
“& boþe myght þou saue now.”
“Sire,” he seide, “do ȝour wille!
“How mygh[t] y vs saue fro ylle,
“Sey me, sire, on what manere;
“& ȝyf y may, y wol ȝow here.”
Brutus seyde, “þou schalt go
“Alone to nyght, wyþouten mo,

39

“To þeym þat loke þat on entre,
“& sey til hem als y sey þe:
“Sey þou hast stolen þe kynges brother
“Out of prison, & non oþer;
“In to þe wode þou hast hym led,
“Bot ferrer may þou nought, for dred,
“ffor þo men þat þe wode loke,
“Þat hym ne þe þey ouertoke;
“Bot ilkon, bid hem come wiþ þe,
“Þat noman byhinde be;
“& we schul be busched þer biside,
“& ȝyf y may, þey schol abyde
“Þat þey ne go nought vs to wrye,
“Ne [nought] desturble me my weye.”
Anacletus graunted wel,
ȝyf Brutus wold be tryst as stel
Þat his lyf he wolde hym saue.
Brutus dide hym sykernesse haue.
Anacletus, forþ he went,
& dide als Brutus had hym sent.
At bed-tyme, when men were in rest,
Brutus wiþ his folk was prest,
& wel armed wente þer weye
Þer he knew by o valeye.
In þe wode bisides þat entre
He busched hem in parties þre.
When al were busched, man & stede,
Anacletus bygan hym spede,
& com to þem þat kepte þe pas,
& seide, fro Brutus stolen he was.

40

Alle þey kende hym þat þer were,
& asked hym how he com þere;
Sire Antigon, þe kynges broþer,
Þey askede ȝif he lyuede als oþer.
He seide, “þe kynges brother & y
“Ar skaped out fol queyntely;
“In þe wode y haue hym hid
“ffor sight of men, ȝyf so bityd,
“ȝyf ony had perseyued vs
“& lad vs a-geyn til Brutus;
“Bot alone dar he nought go,
“Þerfore come y after mo;
“Þe gyues aboute his fet þey rynge,
“& alone dar y hym nought brynge;
“Comes wyþ me, y schal ȝow lede
“Þer he ys, & has gret drede.”
Þey trowed hym, þat he soþ seyde,
& schet forthe al in a breyd,
In to þe wode alle on a route,
Þey þoughte of no treson ne doute.
Anacletus forþ þem led
Tyl Brutus folk, þer þey wer spred;
& Brutus perseyued al þer pryde,
& bylapped hem on ylk a side
So þat non ne myghte skape,
Bot al wor flayd at o frape;
Com neuere non of þo a-geyn
Þat myghte þem warne, knyght ne swayn.