University of Virginia Library

Search this document 
The Story of England

by Robert Manning of Brunne, A.D. 1338. Edited from mss. at Lambeth Palace and the Inner Temple, by Frederick J. Furnivall

collapse section
collapse section
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
De Bello inter Romanos & Regem apud Londonium.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

De Bello inter Romanos & Regem apud Londonium.

A day þe Romayns made sacrifise
I þe temple, as was [þer] gyse.
Right in þeire solempnete,
Byseged þe Bretons þeir cite;
Þe Romayns herde noise & cry,
& cried “as armes!” on hy, on hy,
And dide þem out in to þe felde,
& baldely on þem self gon belde,
& foughten wyþ þe Bretons faste.
Bot þe Romayns route to-braste;
ffor Alectus dide; & his mene
ȝede al doun, & moughte nought fle;
Alle þat were on þat party,
Ascaped þer non by stret ne sty.
Sire Walwes sey þeir side ȝed doun;
By tyme he fledde in to þe toun,
& þe gates after þem sperde.
To karnels & to þe walle [t]hey ferde,
& to þe toures cop on hey,
& dide þe Brutons holde þem a dreigh.
Asclipedot þat was wyþoute,
Saw þe Romayns hadde no doute;
His lettres he dide write & sende
After mo bretons fer & hende,

213

Þat þey scholde come & sege make
Aboute Londone, Romayns to take.
ffor þe sonde of sire Asclipidot,
Come Walschemen & many a Scot;
On ilka syde alle þey cam,
Þat langed vnto þe kynedam.
Engyns dide þe Bretons reyse,
& mangenels ful gode to preyse,
& ffruscht þe wal of þe cite;
Wyþ strengþe on þeym þey had entre.
Þen myghte men se þe Romayns deye,
& on hepes leye by ilka weye;
Neuere byfore swylk slaughter was
Of [þe] Romayns at no pas.
Þe Romayns þat were so schent,
To priue fortelets þey went,
ffro þe Bretons for to hyde,
Þer lif to lengþe ay byside;
Bot þe Bretons helden hem streyt,
Þey ascaped nought for no deseyt.
Sory was Walwes, & made his mone,
& preyed vn-to þe Bretons ilkone,
“Lordynges, wol ȝe let me go
“Vnto Rome þer y cam fro,
“& my men for to saue?
“O legion, & namo, wold y craue.
“Þo þat mystaken haue, more or lesse,
“ffor þeym ask y forgyuenesse,
“& let vs senglely a-wey fare
“Out of þys lond for euere mare.”

214

Þe Bretons graunted þem þer bone,
& þe Romayns ȝolde þem sone.
Out of þe tours þey come al doun,
To þe pes in-to þe toun;
& als þe Romayns ȝolden were,
Þe Wa[l]ssche & Scottes wyþ al þer here
Comen wyþ gret noise & hew;
Tok þey no tent to pes ne trew;
Of the Romayns þey smyten ilkan heued,
Lord ne ladde was þer non leued.
Walwes þey tok, al his vnthank,
& leddym to Atyngal, a brokes bank;
Þer left he his heued, he was þe last;
His body in to Atyngal cast.
& for he in þat water lay,
Þe riueres name was turnd þat day;
On Englische tonge hit hat Walbrok,
ffor þat Walwes his deþ þer tok.
Þenne regned Asclipedot;
Neyþer was he schrewe ne sot.
Gret feste he held at hys coronynge,
& ten ȝer he regned kynge.