University of Virginia Library

Search this document 
The Story of England

by Robert Manning of Brunne, A.D. 1338. Edited from mss. at Lambeth Palace and the Inner Temple, by Frederick J. Furnivall

collapse section
collapse section
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
De Cantu ad Missam.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

De Cantu ad Missam.

When þe Procession was gon,
Þe Messe bygan sone anon:
Þer myghte men se fair samninge
Of þo clerkes þat best couþe synge,
Wyþ treble, mene, & burdoun,
Of mani on was ful swete soun;
Of þo þat songe heye & lowe,
& þo þat couþe org[a]nes blowe,

394

Inow þer was of menestralcie,
& of song gret melodye.
Þer myght men se folk come & go
To þe kyrkes, boþe to & fro,
Of knyghtes & [of] squiers bolde
To listne song, leuedis byholde;
ffro þat o kyrke to þe oþer þey ran;
Where was þe beste, wyste no man;
At neyþer þem þoughte þey dwelled longe,
Ne nought were ful to here þe songe;
ȝyf hit had ben at her pay,
Þat song had lasted al þat day.
When þe Messes were boþe done,
& homward þey were al bone,
Þe kyng dide of his atir þar
Þat he vntil þe kirke bar,
& tok anoþer of lasse peys;
Þe quene dide þe same weys;
Þeir heuy atir þey dide of boþe,
& in lightere dide þem cloþe.
Þe kyng com vntil his paleys
& sat atte þe mete þat ilke weys;
Þe quene vntil anoþer ȝede,
& þe leuedis wiþ hure gan lede:
But custume was whilom in Troye,
Þat when þey made feste of ioye,
Men to-gydere schuld go to mete,
Þe ladys by þem self schuld ete;
Þe Bretons had þe selue vsage,
Þey were of þe Troiens lynage;
Þat ilke vsage was at þer feste,

395

No womman cam among þer geste;
Þe wommen wyþoute men schuld be,
But seruiturs of here meyne.