University of Virginia Library

Search this document 
The Story of England

by Robert Manning of Brunne, A.D. 1338. Edited from mss. at Lambeth Palace and the Inner Temple, by Frederick J. Furnivall

collapse section
collapse section
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
De Morte Comitis Cornubye.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 


332

De Morte Comitis Cornubye.

Þo þat askaped wyþ þe lyf,
Brought tydyng to the Erles wyf,
‘Hure lord was slayn y þe mornyng,
‘Þe castel taken vnto þe kyng.’
Þe kyng hym selue þe tydyng herd,
He styrt vp, & þem answerd:
“Let be ȝour tales to tene my wyf,—
“Y þank God y am her on lyf!—
“To telle swylk tales for to greue!
“Lesynges ar nought to byleue!
“Y wot wel þey are in doute;
“Vnwarned fro þeym y went oute;
“ffor when y out of þe castel ȝede,
“Y spak to non,—þat ys þer drede,—
“Ne seyde whider þat y wold go,
“ffor doute & treson of my fo;
“& for y cam nought sone agayn,
“Wene þey now þat y be slayn.
“Bot þat my folk doun ys born,
“Slayn, & [eke] þe castel lorn,
“Hit may do tene & greuaunce;
“Bot y lyue, God þanky þe chaunce!
“I schal me haste, out y schal wende,
“Pes for to seke; þe kyng ys hende.
“Er any more skaþe falle,
“Y wyl acorde me wiþ þem alle.
“ȝyf he wyþ sege sperre me her-yn,
“More wo þan ys, þen scholde bygyn.”
To þat conseil Igerne redde,—
Alle tymes þe kyng scheo dredde;—

333

In armes boþe ilk oþer hent,
Þe kyng hure kyste, & out he went.
When þey passed, alle þre,
Ilkon was, as fel to be,
& come dryuande vntil þe host;
After þe Erl he spyrde most,
Who gaf conseil for to go,
Þe castel to take, þe Erl to slo?
Þe soþe þenne was hym told,
Of on & oþer, symple & bold.
Þe kyng þer-fore was wo ynow,
He wraþed wyþ hem þat hym slow;
Bot longe nold he þer-fore mourne,
To Tyntagel a-geyn gan tourne,
& to þeym of þe castel spak
& seide: “y rede ȝe turne ȝour bak,
“ffor he þat bataille on me bed,
“Þe Erl ȝour lord, [he] ys now ded;
“Now schol ȝe of non fynde socour
“Agayn[e]s me to stande in stour.”
When þey herde þe kyng þus seyd,
Þer socour lorn, þer heued doun leyd,
Þe castel anon til hym þey ȝolde,
& leet hym do what þat he wolde.
He ȝede anon to dame Igerne;
Als he had don, he teld hire ȝerne,
Al how he by hure lay,
& how he wente from hure away: