University of Virginia Library

Search this document 
The Story of England

by Robert Manning of Brunne, A.D. 1338. Edited from mss. at Lambeth Palace and the Inner Temple, by Frederick J. Furnivall

collapse section
collapse section
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Iam Romany tymorati sunt.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Iam Romany tymorati sunt.

Þenne were þe Romayn[s] al a-baischt,
& al was schent þat or was trayst;
Þey wende Arthur & al his ost
Had folewed þem in þat cost;
Þe Peyteuyns faste þeym assailled,
& þe Bretons nought ne failled,

460

Þe ton quiked þe toþer to lyue,
Þe Romayns to greue, fast gon þey stryue,
Þe Romayns in haste turnde & fledde,
Þey hadde no clos, but oueral spredde;
To þer logges þer þey hem busched,
Þey fledde, & þer wer al to-lusched.
But Ewander þat slow Borel,
& ffyue hundred wyþ sire Catel,
Were alle slayn & don in hold,
Wyþouten lordes þat more were told.
Þat þey wold haue, al þey hadden,
Prysons y-nowe alle þey ladden;
Þer þe bataille was, þey turnde ageyn,
& tryde þe Bretons fro ilk Romeyn.
To seke Borel his men had hast,
Þey fond hym sone, ȝeldyng þe gast.
Þe wounded men to saue þey sought,
& þe slayn to erþe þey brought.
Þe firste prisons þat Arthur sent,
Þo þat were charged, to Parys went;
Þe oþere prisons þat þey last hent,
Of þeym til Arthur þey made present,
& telde þem wel of þeyr deseit,
How þeir hap was ner ouer-streit,
& how Vtred was þer socour,
& grately meyntende þem in stour,
& bed hem boldely to bataille wende;
Of þemperour gat þey þe fairere ende.
Þemperour herde þe Bretons sped
Þorow þe help of sire Vtred,

461

& þat sire Ewander was slayn,
& þe oþere y-do to payn;
Grace til hym wold non bytide,
But euere mys happed on his syde;
Þer-fore mykel he was dismayed,
Þat werre was gonne, he was nought payed;
Al þe day he studied & þought
Wheþer he wylde werre forþ or nought;
To take þe bataille mykel he dredde,
ffor he no tyme byfore ne spedde;
Of þys to conseille he nyste at wham,
Or leue al til anoþer cam;
ȝyf he left til anoþer wore,
Þen shulde hym schame þat he com þore;
Þus he þoughte to do or lete,
ffor drede of Arthur þat was so grete.
But þis conseil had he of som,
Þat he schulde remue til Oston,
& passe by Langres þe contre,
Þat nyght to reste in þat cite.
At þe morn he gan to ride,
& cam to Langres y þe euen tyde.