University of Virginia Library

Search this document 
The Story of England

by Robert Manning of Brunne, A.D. 1338. Edited from mss. at Lambeth Palace and the Inner Temple, by Frederick J. Furnivall

collapse section
collapse section
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Exe Castellum factum est, cui dedit nomen Þongcastre.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Exe Castellum factum est, cui dedit nomen Þongcastre.

When Þongcastre was al closed,
Þe name y-gyuen, oueral alosed,
Of þo þat Hengyst sente his sonde,
Þer comen sexten schipe to londe,
Wyþ mikel folk, knyghtes, swaynes,
& oþere þat were of his demaynes.
In a schip wyþ gentil men
Com Hengiste doughter þat hight Ronewen,
A ȝong woman & louely,
Auenaunt, & fair & semly;
Bot þis lewed men sey & synge,
& telle þat hit was mayden Inge.

265

Wryten of Inge, no clerk may kenne,
Bot of Hengiste doughter, Ronewenne.
Al þe folk Hengist fore sent;
To Þoncastre ilkon þey went.
(ffro Angle, a contre in Saxonye,
Comen alle Hengistes compaynie;
So þat for Angle, y vnderstond,
Bretayne was cald Engelond.)
Þen Hengiste faste hym purueyd,
& sente unto þe kyng, & seyd,
‘Preyenge, as he loued his griþ,
‘Þat he wolde ony night herberwe him wyþ,
‘A day to ete a sop, & drynke,
‘& se his werk, how þat hym þynke;
‘& of his folk, how þat hym þought,
‘& wyþholden þo þat to hym dought.’
Hengystes werk fayn wolde he se;
He ȝede þider al in pryuete.
Whan he hit saw, wel he hit preised,
& þat þer myght be folk wel aysed;
& þo knyghte þat late cam,
ffor þer sonde wyþ hym þey nam.
Hengist þat day dide his myght
Þat al was glad, kyng & knyght;
& als þey were best in gladyng,
& wel cuppe-schoten, knyght & kyng,